27. Juli

Da er det vel på tide med en liten oppdatering, det er fortsatt varmt i Houston og nærliggende områder, men nå har det regnet litt mer i det siste, noe som Texanerne synes er bra fordi det har vært tørke en liten stund nå, personlig synes jeg det er ganske greit da det senker temperaturen et par timer etter en skur.

Forrige helg var 13 nordmenn i New Orleans! NOLA! The Crescent City! The Big Easy! Det var en kjøretur på ni timer, hvorav en ble tilbrakt i en liten by kalt Lafayette, som visstnok skulle være en kulinarisk hovedstad i Lousiana. Lafayette er der den legendariske kreolske maten hører hjemme. Der fant vi et lite sted ved veien, som må være det nest mest amerikanske matstedet jeg har sett. Det viste seg at det ikke var kreolsk kjøkken der inne, men mer TexMex (noe som var greit for meg, fordi jeg trives best med landpattedyr på tallerkenen, ikke supper og ting som smaker krabbe, slik som hummer, kreps, krabbe og kongereker).

Jeg likte meg bedre i New Orleans (NO). Der sjekket vi inn på et hotell, og etter å ha kommet over skuffelsen over at 4-mans rom betyr to dobbeltsenger (vi var fire gutter på det rommet nemlig), gikk vi ut og spiste på Bourbon Street, som er den store turistgaten i NO. Gaten ligger i French Quarter, eller The Quarter, som er den eldste delen av NO, på slutten av 1800 tallet og utover 1900 tallet var bydelen en lavstatus del av byen, noe som førte til at mange Italienere og Irer som kom til USA flyttet dit, dette førte igjen til at den artistisk bohemen har trukket dit de siste 20 årene (litt som Grünerløkka i Oslo). Og bydelen er nå en av de mest hippe i NO. Vi spiste på en restaurant der, hvor jeg tenkte jeg skulle slå til med å spise alligator, hvilket var godt for så vidt, litt seigt, men godt! Resten av kvelden ble tilbrakt i Bourbon Street og nærliggende Frenchmen Street som er samme type gate bortsett fra at det er her de lokale går ut. Mens USA har ganske strenge alkohollover fascinerer det meg at de i NO var ganske løse. Drinker vi kjøpte en plass kunne vi ta med oss mens vi spaserte nedover gaten, eller inn på andre utesteder (men ikke på strippebarer, fordi der er det gratis inngang, men man må kjøpe noe, ellers kler damen på seg igjen). Vi klarte også å bli kjent med et band som spilte på den ene plassen vi var, de var hyggelige. Damen kalte seg ”Lips”, og hadde ganske store lepper. Jeg turte ikke spørre om det var derfor hun het det.

På lørdag oppdaget jeg til min store glede at det var basseng på hotellet, det var ikke stort, men det var plass til meg i det. Det ble bare et par timer i bassenget, men det var nok til at jeg ble solbrent allikevel. Ikke så ille da. Senere på dagen gikk vi i gatene i New Orleans og så på sights, eller hva man kan kalle sightseeing. Det som fascinerte meg mest var kanskje at uansett om man var i en ordentlig turistbutikk eller i den katolske kirken (man må jo se på kirker når man reiser), så var det et lite tegn som gikk igjen. Det fantes på t-skjorter, flagg, våpenskjold og ellers overalt. Til slutt måtte jeg forhøre meg om hva dette tegnet var og det viser seg at det er en Lilljeblomst, eller en ”Fleur de Lille”. Dette er et symbol som har vært vanlig i New Orleans siden det var fransk. På den tiden var det et symbol på Fransk adel, men nå er det et symbol på New Orleans og på Mardi Gras. Etter orkanen Katrina i 2005 har Lilljeblomsten også blitt et symbol på gjenoppbyggingen. Når vi kjørte inn i NO så vi store områder med sump som fortsatt var helt rasert av orkanen. Det er tydelig at New Orleans innbyggere er ganske bevisste på å gjenoppbygge. På t-skjortene var det helt vanlig å ha tekst som

RE
NEW
ORLEANS

og lignende. Ofte anført sammen med en liljeblomst. Ganske rørende egentlig. På søndag gikk jeg meg en tur for meg selv før de andre sto opp, da fant jeg den plassen som antagligvis er den mest amerikanske jeg har sett noen gang. Om du ser for deg en ”diner” tatt rett ut av en amerikansk film, der det er en lang disk på den ene siden av rommet hvor du kan sitte langs den og på andre siden er det en enkelt rekke med bord, så var det akkurat sånn. Der gikk servitørene med kaffekanner og fylte på(”Would ya’like som more coffee hun’?”), mens klientellet spiste pannekaker, peacan pie, poached eggs og alt annet amerikansk du kan forestille deg. Ganske tøft.

På søndag bar det hjem igjen, vi tok samme ruten gjennom Lafayette, denne gangen med store forventninger til å prøve kreolsk mat, men som mange småbyer i sørstatene var alt stengt og vi endte opp med en hamburger på en bensinstasjon. Den var ganske god. Og billig. Turen hjem ble dessverre alt for lang, da noen™ i bilen klarte å strande oss på en plass kalt Cracker Barrel, som er en blanding av gyngestolbutikk og restaurant. Det var en trist opplevelse og fem dollar jeg aldri får igjen.

Men alt i alt var det en ganske bra helg!

4. Juli

I forrige uke dro jeg og Caroline til Austin for å snakke med noen som jobber for Sunrise Ridge der. Hun heter Sara, et interessant menneske som egentlig representerer Austin i et nøtteskall ut i fra hva jeg har forstått. Austin har USAs største konsentrasjon av vegetarianere og innbyggerne er veldig miljøbevisste. Austin sitt slagord er ”Keep Austin Wierd”, og det er utrolig hvor stolte folk er av å bo i der. Det som overrasket meg mest var at innbyggerne her faktisk trives ute, selv om Austin stort sett er litt varmere enn Houston. Uansett, det er vanskelig å forklare. Byen er på størrelse med Oslo i innbygertall, men siden de ikke har noen boligblokker er den mye større i utstrekning. De har 100 utesteder med live musikk hele uka og det er over 2000 live band i byen. De vi hørte da vi var ute var faktisk ganske bra. De sier at musikken i Austin er veldig spesiell, fordi ingen blir oppdaget der, derfor er det ingen av musikerne som prøver å gjøre seg attraktive for platebransjen. Dessuten så ville det vært en slik typisk ting som er sett ned på av Austinerne. De som spiller musikk her er virkelig glad i musikken og mange ofrer alt. I Austin var det veldig mange uteliggere, om det var tilfeldig, om det var fordi Austinerne gir mer til uteliggere eller om det bare er mer synlig i Austin vet jeg ikke. En av disse uteliggerne, som vi dessverre ikke møtte, er visstnok blitt en kultfigur i Austin, man kan kjøpe t-skjorter og postkort med bilde av han i skikkelig Che Guevara stil, og med sitater og det som verre er. Keep Austin Wierd sier jeg bare! Om du skal dra en plass i USA mens du er ung og lovende slik som jeg er, så må det være Austin.

Vi bodde på et ungdomsherberge der, det var veldig fint. Det var en stor gressplen utenfor som førte ned til en elv som går gjennom Austin. Der var det en liten brygge, et bord og noen stoler. Et perfekt sted å ta en øl, eller et glass vin en sen kveld. Det gjorde imidlertid ikke vi, fordi vi fortet oss inn til byen for å se flaggermusene. Ja, du leste riktig. Under en bro, Capitol Bridge, i Austin bor det nemlig 1,5 millioner flaggermus, og på samme tidspunkt hver kveld, akkurat når sola går ned flyr de ut. Først kommer en, etterfulgt av en liten gruppe, etterfulgt av stadig bredere og tettere flokker av flaggermus. Etter noen sekunder er det en svart stripe fra under broen og et langt stykke bortover elven, og en intens lukt av flaggermus brer seg. Etter en fem minutters tid begynner antageligvis de resterende flaggermusene å bli utålmodige, fordi da kommer det flere ”strømmer” fra forskjellige plasser under broen, som samler seg noen meter lenger borte og blir til en enda større svart sky som brer seg langs elva. Etter en 15 minutter begynner det hele å roe seg, men da kunne vi se skyen av flaggermus fortsette sørover langt borte på horisonten. Det var ganske tøft. Forresten så ble også deler av filmen om Batman (Dark Knight) spilt inn i Austin.

Sara, som jeg nevnte tidligere, var virkelig Austin i menneskeform. Hun var mekanisk ingeniør, av den ene og alene grunn at hun syntes det var for få jenter som var det. Hun ville egentlig bli journalist. Hun hadde takket nei til toppjobber i de store oljefirmaene fordi hun ikke ville flytte fra Austin og fordi hun var en ivrig tilhenger av å redde miljøet. Derfor hadde hun kontakten Norman, sjefen min, og bedt om å få jobbe for han, og slik ble det. Vi delte en mugge med margaritaer med henne, det vil si jeg kjørte, så Caroline og Sara delte en mugge. Eller det vil si Caroline likte ikke margaritaene så hun drakk to for å være høflig. Da vi skulle dra spurte jeg Sara om hun var sikker på at hun kunne kjøre, men det var vist det dummeste spørsmålet hun hadde fått hele dagen, skulle jeg dømme ut i fra ansiktsutrykket. Det er nemlig helt vanlig å kjøre i fylla her. Promillegrensa er egentlig 0,8, men politiet har ikke lov å stoppe deg på misstanke, det er nemlig å forstyrre privatlivets fred. Så om du vingler og styrer må politiet følge etter deg til du gjør noe dumt, som å kjøre på rødt, eller hoppe over et stoppskilt, og så kan de stoppe deg.

Det er et vilt land!