Sjekk intervju med sjefen sjøl:
http://www.thebusinessmakers.com/episodes/shows/2008/march/episode-145/webxtra-norman-whitton.html
mandag 22. juni 2009
22. Juni
Når vi først kom til Houston lurte vi på hvorfor de var så bleke her, de har jo sol hele året. Så som dere skjønner er det fortsatt varmt i Houston, de fleste vil kanskje si for varmt, i dag er circa 35 grader og stekende sol. I sola er det alt for varmt å være, og det er vel nettopp derfor Houstonionerne (de infødte her kalles det) er så bleke, de holder seg rett og slett inne der det er air-condition. I går lærte jeg at befolkningen i Texas doblet seg i tiåret etter at aircondition ble såpass billig at alle kunne kjøpe det.
Vi begynner å bli godt kjent i Houston nå, men som jeg kanskje nevnte tidligere er Houston enormt, i selve byen bor det 2,6 millioner, men i "Greater Houston Metropolitan Area", som inkluderer forstader og småbyer rundt Houston bor det 5,6 million (og det har kommet ca 900 000 ekstra de siste 10 årene, de fleste fra Mexico). Så når jeg sier at vi begynner å bli godt kjent så mener jeg riktig nok i nærområdet der vi bor, som er ikke langt unna Mid-Town (som ikke er midt i byen, for der ligger Downtown).
I forrige uke har jeg opplevd litt av hvert. På onsdag var vi på Hooters, det var litt skuffende, slik jeg hadde forstått det skulle det være strippebar med matservering. Litt bekymret for å få nakne damer i maten (eller mat på de nakne damene) var jeg, men dro med godt mot allikevel. Det viste seg da at det ikke var noen nakne damer der i det hele tatt, og maten var heller middelmådig. Hooters har nemlig endret konsept til å være familie resturant, vi skulle kanskje luktet lunta når det var et stort skilt utenfor som erklærte at "Kids eat for free all Tuesday", men så fikk vi nå prøvd det også.
På Torsdag var vi på Bingo i en losje et stykke fra der vi bor (men fortsatt midt i byen). Det var overraskende morro. Det var en del amerikanske ingeniører som inviterte oss, de jobbet for diverse oljerelaterte firmaer her i Houston og kjente mange nordmenn. Det var veldig interessant, bingo i USA er ganske annerledes enn i Norge. For det første finner du folk av alle farger, aldre og livsstiler på bingo her. Fra 90 år gamle damer med fire brett forann seg (og det er seks spill på hvert brett) og det er Mexicanske familier som prøver å integrere seg med de lokale. På bingoen selger de mugger med øl til $6 stk, noe som er billig til og med her. Så går det en del 8 - 14 åringer å rydder bort tomme mugger. Vi lærte også (ja, på den smertefulle måten) at det finnes noe som heter "novelty games", når 500 mennesker har 6 brett hver blir det veldig fort bingo ser du, derfor spilles annet hvert spill som såkalt novelty game, da skal man få et spesielt mønster f.eks annenhver eller et kryss eller hele brettet. Det var da circa 12 Nordmen i et hjørne som ikke helt forsto dette, så når en av oss fikk bingo (endelig) så var det vill jubel i det tidligere nevnte hjørnet, men det ble fort avklart at det ikke var Bingo og et sukk av lettelse spredde seg gjennom salen. Når O-69 ropes opp er det alltid jubel - jeg vet ikke hvorfor, men oppleseren mener det har med intelligens og modenhet å gjøre..
På Fredag var vi i Sjømannskirka, de arrangerer middag hver fredag, men ligger 45 minutter unna (uten trafikk), så vi drar nok ikke dit noen mange ganger. Dog det koster 4 kroner per liter med bensin, er det slitsomt å kjøre her på grunn av køene. Vi var 17 som møtte opp, og vi var vel ca 20 - 23 til sammen inkludert de to som jobbet der. Selv om det var dårlig oppmøte var det store lokaler, med svømmebasseng bak og fotball bane. Hun som jobbet der var veldig stolt av at de hadde vært nærmere 2000 der på 17. Mai. det bor nemlig 5000 Nordmen i Houston, så vi er godt representert. En liten funfact er at siden de som jobber på Sjømanskirken er her på religiøst visum får de bare bli her i fem år. Dette ble strammet inn etter 11 September. Akkurat hva rasjonalen er vet jeg ikke, om det er at fem år er akkurat den tiden det tar for Norske prester i utlandet å bli terrorist eller om det er at om du ikke har fått det til da kan du bare dra hjem vet jeg ikke, men fem år er i alle tilfelle den tiden de får.
Før jeg dro hadde jeg en del fordommer mot Amerikanerne, kanskje spesielt mot de her i Texas. Det viser seg at de fleste av de stemmer faktisk ikke. Av de jeg har møtt virker de veldig reflekterte, de vet hvor Norge ligger og at hovedstaden er Oslo og så videre. Men så møter vel vi kanskje ikke tilfeldige Amerikanere heller. Noen mener derimot de har fått bekreftet fordommene sine, det er ei her som er veldig misfornøyd med sjefen sin for han er hardbarka republikaner. At de fattige ikke får dekt helseutgifter er bra, det er bare naturlig utvalg mener han, samt at Obama har skylden for den øknonomiske krisen. En av oss dro på en forsamling for demokratene for å høre Nancy Pelosi snakke. Utenfor sto det amerikanere å ropte "Shame on you!" og "your parnets will cry themselves to sleep tonight". Dette illusterer hvor viktig politikk er her. Politikk, er vi blitt fortalt, er et ikke-tema, for alle amerikanere har et synspunkt, og det står de for og kjemper til døden for. Så man skal vistnok aldri spørre en amerikaner hva de mener om politikk med mindre man er klar for å sitte lenge.
En annen fordom jeg hadde var de hattene de har her "cowboy"-hatten. Som de fleste nordmenn var jeg rimelig sikker på at dette var pynt, men det viser seg da at den har praktiske applikasjoner også. Etter å ha tilbrakt en dag på en "water treatment facility" (på norsk blir det kloakk anlegg) i Auston forrige fredag i enda mer stekende sol og varme enn hva det er her var det lite jeg ønsket meg mer enn en slik hatt. Solen står nemlig midt på himmelen her i ganske mange timer og på den tiden rekker du å bli ganske varm, det skal jeg love dere. Caroline glemte å smøre seg med solkrem (vi brukte faktor 50) på en liten flekk på skuldren og den var selvlysende i tre dager etterpå.
I går så jeg hai, på et "akvarium" her. Vi trodde det var som akvariet i Bergen, men saken er at det var en fornøyelsespark. Bummer. Så vi kjørte i 30 minutter, parkerte for $6, sto i kø i 15 minutter for å få en billett til $6, sto i kø i 30 minutter for å komme på et tog, kjørte i 10 minutter med en fortelle som snakket om hai, så hai i 2 minutter, kjørte tog i 5 minutter før vi fikk gå av og kjørte hjem i 30 minutter igjen. Men jeg fikk da sett hai i det minste.
Vi begynner å bli godt kjent i Houston nå, men som jeg kanskje nevnte tidligere er Houston enormt, i selve byen bor det 2,6 millioner, men i "Greater Houston Metropolitan Area", som inkluderer forstader og småbyer rundt Houston bor det 5,6 million (og det har kommet ca 900 000 ekstra de siste 10 årene, de fleste fra Mexico). Så når jeg sier at vi begynner å bli godt kjent så mener jeg riktig nok i nærområdet der vi bor, som er ikke langt unna Mid-Town (som ikke er midt i byen, for der ligger Downtown).
I forrige uke har jeg opplevd litt av hvert. På onsdag var vi på Hooters, det var litt skuffende, slik jeg hadde forstått det skulle det være strippebar med matservering. Litt bekymret for å få nakne damer i maten (eller mat på de nakne damene) var jeg, men dro med godt mot allikevel. Det viste seg da at det ikke var noen nakne damer der i det hele tatt, og maten var heller middelmådig. Hooters har nemlig endret konsept til å være familie resturant, vi skulle kanskje luktet lunta når det var et stort skilt utenfor som erklærte at "Kids eat for free all Tuesday", men så fikk vi nå prøvd det også.
På Torsdag var vi på Bingo i en losje et stykke fra der vi bor (men fortsatt midt i byen). Det var overraskende morro. Det var en del amerikanske ingeniører som inviterte oss, de jobbet for diverse oljerelaterte firmaer her i Houston og kjente mange nordmenn. Det var veldig interessant, bingo i USA er ganske annerledes enn i Norge. For det første finner du folk av alle farger, aldre og livsstiler på bingo her. Fra 90 år gamle damer med fire brett forann seg (og det er seks spill på hvert brett) og det er Mexicanske familier som prøver å integrere seg med de lokale. På bingoen selger de mugger med øl til $6 stk, noe som er billig til og med her. Så går det en del 8 - 14 åringer å rydder bort tomme mugger. Vi lærte også (ja, på den smertefulle måten) at det finnes noe som heter "novelty games", når 500 mennesker har 6 brett hver blir det veldig fort bingo ser du, derfor spilles annet hvert spill som såkalt novelty game, da skal man få et spesielt mønster f.eks annenhver eller et kryss eller hele brettet. Det var da circa 12 Nordmen i et hjørne som ikke helt forsto dette, så når en av oss fikk bingo (endelig) så var det vill jubel i det tidligere nevnte hjørnet, men det ble fort avklart at det ikke var Bingo og et sukk av lettelse spredde seg gjennom salen. Når O-69 ropes opp er det alltid jubel - jeg vet ikke hvorfor, men oppleseren mener det har med intelligens og modenhet å gjøre..
På Fredag var vi i Sjømannskirka, de arrangerer middag hver fredag, men ligger 45 minutter unna (uten trafikk), så vi drar nok ikke dit noen mange ganger. Dog det koster 4 kroner per liter med bensin, er det slitsomt å kjøre her på grunn av køene. Vi var 17 som møtte opp, og vi var vel ca 20 - 23 til sammen inkludert de to som jobbet der. Selv om det var dårlig oppmøte var det store lokaler, med svømmebasseng bak og fotball bane. Hun som jobbet der var veldig stolt av at de hadde vært nærmere 2000 der på 17. Mai. det bor nemlig 5000 Nordmen i Houston, så vi er godt representert. En liten funfact er at siden de som jobber på Sjømanskirken er her på religiøst visum får de bare bli her i fem år. Dette ble strammet inn etter 11 September. Akkurat hva rasjonalen er vet jeg ikke, om det er at fem år er akkurat den tiden det tar for Norske prester i utlandet å bli terrorist eller om det er at om du ikke har fått det til da kan du bare dra hjem vet jeg ikke, men fem år er i alle tilfelle den tiden de får.
Før jeg dro hadde jeg en del fordommer mot Amerikanerne, kanskje spesielt mot de her i Texas. Det viser seg at de fleste av de stemmer faktisk ikke. Av de jeg har møtt virker de veldig reflekterte, de vet hvor Norge ligger og at hovedstaden er Oslo og så videre. Men så møter vel vi kanskje ikke tilfeldige Amerikanere heller. Noen mener derimot de har fått bekreftet fordommene sine, det er ei her som er veldig misfornøyd med sjefen sin for han er hardbarka republikaner. At de fattige ikke får dekt helseutgifter er bra, det er bare naturlig utvalg mener han, samt at Obama har skylden for den øknonomiske krisen. En av oss dro på en forsamling for demokratene for å høre Nancy Pelosi snakke. Utenfor sto det amerikanere å ropte "Shame on you!" og "your parnets will cry themselves to sleep tonight". Dette illusterer hvor viktig politikk er her. Politikk, er vi blitt fortalt, er et ikke-tema, for alle amerikanere har et synspunkt, og det står de for og kjemper til døden for. Så man skal vistnok aldri spørre en amerikaner hva de mener om politikk med mindre man er klar for å sitte lenge.
En annen fordom jeg hadde var de hattene de har her "cowboy"-hatten. Som de fleste nordmenn var jeg rimelig sikker på at dette var pynt, men det viser seg da at den har praktiske applikasjoner også. Etter å ha tilbrakt en dag på en "water treatment facility" (på norsk blir det kloakk anlegg) i Auston forrige fredag i enda mer stekende sol og varme enn hva det er her var det lite jeg ønsket meg mer enn en slik hatt. Solen står nemlig midt på himmelen her i ganske mange timer og på den tiden rekker du å bli ganske varm, det skal jeg love dere. Caroline glemte å smøre seg med solkrem (vi brukte faktor 50) på en liten flekk på skuldren og den var selvlysende i tre dager etterpå.
I går så jeg hai, på et "akvarium" her. Vi trodde det var som akvariet i Bergen, men saken er at det var en fornøyelsespark. Bummer. Så vi kjørte i 30 minutter, parkerte for $6, sto i kø i 15 minutter for å få en billett til $6, sto i kø i 30 minutter for å komme på et tog, kjørte i 10 minutter med en fortelle som snakket om hai, så hai i 2 minutter, kjørte tog i 5 minutter før vi fikk gå av og kjørte hjem i 30 minutter igjen. Men jeg fikk da sett hai i det minste.
9. Juni
Da er jeg tilbake fra første dag jobb. Jeg jobber i et skikkelig oppstartsfirma, og da mener jeg skikkelig! Firmaet heter Sunrise Ridge Algae, Inc og jobber meg å kommerisaliserer alger til varierende bruk. Alger kan vistnok brukes til alt fra å redusere CO2-utslipp fra sementproduksjon til å fore kuer. Vi skal jobbe med å se på om det lønner seg å starte to nye prosjekter. Han som har startet firmaet har jobbet i mange år i de store oljeselskapene, og har samlet et ganske rått team. En er phd fra Stanford, han jobber med teknologien, en annen har jobbet i Conoco Phillips og er egentlig pensjonert. Han er vistnok litt av en legende og er "kjent" for å ha forhandlet 50 milliARDER-avtalen med Argentina en gang i tiden.
Jeg jobber sammen med en jente som studerer psykologi på UiO, hun heter Caroline. Vi er ganske sikre på at det blir ekstremt hardt å jobbe for Norman Whitton (Grunderen), men vi vil nok lære veldig mye av noen som har veldig bra peiling. Han gjorde det klart i dag at han forventer at vi jobber i alle fall 60 timer i uken, jeg vet ikke hvordan det forener seg med studiene her, som forsåvidt også virker å være tidkrevende. Rice er klassifisert som "new ivy league" og det er tydelig at Texanerne blir veldig imponert når vi forteller at vi studerer på Rice. Rice t-skjorten som er veldig populær her erklærer at "I might have classes on Fridays, but at least I'm not in the B-School", hvilket sier noe om hvor stolte de er over skolen sin.
I dag har vi som sagt hatt første dag på jobb, der vi møtte Norman og kona, som jeg ikke husker hva het i farta. Hun var stolt over å være tredje generasjons innvandrer fra Norge, og kunne med stolt stemme erklære at hun var veldig glad i lutefisk (selv om mannen hummret for seg selv når hun fortalte det). Amerikanerne virker å være veldig opptatt av nettverksbygging på en helt annen måte enn vi er. I dag var vi ute å spiste lunch med mannen først og middag med begge senere på kvelden. Dette er vi blitt fortalt at er veldig viktig for amerikanerne når de blir kjent. Det var veldig hyggelig. Normann låner oss en bil, slik at vi kan komme rundt i Houston og USA ellers. Uten bil er du hjelpesløs her. Selv om vi bor midt i byen er det en halv time å gå til nærmeste pub eller klesbutikk og nærmeste matvare er langt utenfor gåavstand. Temperaturen har ligget på en 30 + grader de siste dagene, men dette er en kjølig tid blir vi fortalt. Så gåing er ikke vanlig. Når vi har gått litt rundt campus ser de rart på oss fra bilene sine, det er tydelig at vi ikke hører hjemme her!
Norman har oppfordret oss til å dra til New Orleans og gitt oss lange og tydelige direksjoner om hvor vi ikke bør dra når vi er der, så jeg håper vi får tatt turen dit og mange andre plasser mens vi er her. Vi har dyrepark som nabo og museumsdistriktet er veldig nærme (målt i amerikansk avstand som som sagt innebærer konseptet bil).
Jeg jobber sammen med en jente som studerer psykologi på UiO, hun heter Caroline. Vi er ganske sikre på at det blir ekstremt hardt å jobbe for Norman Whitton (Grunderen), men vi vil nok lære veldig mye av noen som har veldig bra peiling. Han gjorde det klart i dag at han forventer at vi jobber i alle fall 60 timer i uken, jeg vet ikke hvordan det forener seg med studiene her, som forsåvidt også virker å være tidkrevende. Rice er klassifisert som "new ivy league" og det er tydelig at Texanerne blir veldig imponert når vi forteller at vi studerer på Rice. Rice t-skjorten som er veldig populær her erklærer at "I might have classes on Fridays, but at least I'm not in the B-School", hvilket sier noe om hvor stolte de er over skolen sin.
I dag har vi som sagt hatt første dag på jobb, der vi møtte Norman og kona, som jeg ikke husker hva het i farta. Hun var stolt over å være tredje generasjons innvandrer fra Norge, og kunne med stolt stemme erklære at hun var veldig glad i lutefisk (selv om mannen hummret for seg selv når hun fortalte det). Amerikanerne virker å være veldig opptatt av nettverksbygging på en helt annen måte enn vi er. I dag var vi ute å spiste lunch med mannen først og middag med begge senere på kvelden. Dette er vi blitt fortalt at er veldig viktig for amerikanerne når de blir kjent. Det var veldig hyggelig. Normann låner oss en bil, slik at vi kan komme rundt i Houston og USA ellers. Uten bil er du hjelpesløs her. Selv om vi bor midt i byen er det en halv time å gå til nærmeste pub eller klesbutikk og nærmeste matvare er langt utenfor gåavstand. Temperaturen har ligget på en 30 + grader de siste dagene, men dette er en kjølig tid blir vi fortalt. Så gåing er ikke vanlig. Når vi har gått litt rundt campus ser de rart på oss fra bilene sine, det er tydelig at vi ikke hører hjemme her!
Norman har oppfordret oss til å dra til New Orleans og gitt oss lange og tydelige direksjoner om hvor vi ikke bør dra når vi er der, så jeg håper vi får tatt turen dit og mange andre plasser mens vi er her. Vi har dyrepark som nabo og museumsdistriktet er veldig nærme (målt i amerikansk avstand som som sagt innebærer konseptet bil).
7 Juni
Da har jeg "flyttet inn" her på campus på Rice University. Det er veldig lav kvalitet både på rom og fasiliteter inne her. Ute er det derimot veldig fint og vakre bygninger etc. I dag har jeg vært på et stort kjøpesenter, det største jeg har sett noen gang. Jeg har kjøpt meg flip-flop sandaler og et amerikansk telefonnummer. Så om dere må få kontakt med meg fort er jeg å finne på 001 832 738 596. Nå skal vi spise middag hele gjengen siden alle er kommet!
Abonner på:
Innlegg (Atom)