Til Texas
Takk for at du tok meg inn i ditt klamme klima og viste meg en annen side av livet. Nå drar jeg hjem snart og kommer til å savne deg. Jeg har opplevd så mye som har betydd alt for meg. Tiden går så fort når man reiser, bloggen som skulle oppdateres nesten hver dag ble aldri slik den var tenkt. Men sånn er det jo med så mye her i livet.
Jeg kommer til å savne Texanerne, spesielt mine Texikanske venner, stort utvalg, rette veier, luftspeilinger, billig øl, varmt klima, right on red, hyggelige mennesker, å si hei til folk man ikke kjenner, Rice Campus, fargerik befolkning, Valhalla, Little Woodrows, Skillpaddeløp, bassenget, True Blood på søndager, tailgating, live baseball, 3D-kino, å slippe å gå, campus shuttle, spise ute, Tex-Mex, vin i butikk, alger og olje, politi på hvert hjørne, The Galleria, øl på bensinstasjoner, poolparty, barer på tak, sky lines, Austin og raringer, strandvolleyball, sol, tv-dinner, bingo, Joel Osteen, ihop, og så mye mer!
Tvi, vi sees igjen? Jeg undrer. Håper.
Vennlig hilsen Vetle
fredag 28. august 2009
mandag 27. juli 2009
27. Juli
Da er det vel på tide med en liten oppdatering, det er fortsatt varmt i Houston og nærliggende områder, men nå har det regnet litt mer i det siste, noe som Texanerne synes er bra fordi det har vært tørke en liten stund nå, personlig synes jeg det er ganske greit da det senker temperaturen et par timer etter en skur.
Forrige helg var 13 nordmenn i New Orleans! NOLA! The Crescent City! The Big Easy! Det var en kjøretur på ni timer, hvorav en ble tilbrakt i en liten by kalt Lafayette, som visstnok skulle være en kulinarisk hovedstad i Lousiana. Lafayette er der den legendariske kreolske maten hører hjemme. Der fant vi et lite sted ved veien, som må være det nest mest amerikanske matstedet jeg har sett. Det viste seg at det ikke var kreolsk kjøkken der inne, men mer TexMex (noe som var greit for meg, fordi jeg trives best med landpattedyr på tallerkenen, ikke supper og ting som smaker krabbe, slik som hummer, kreps, krabbe og kongereker).
Jeg likte meg bedre i New Orleans (NO). Der sjekket vi inn på et hotell, og etter å ha kommet over skuffelsen over at 4-mans rom betyr to dobbeltsenger (vi var fire gutter på det rommet nemlig), gikk vi ut og spiste på Bourbon Street, som er den store turistgaten i NO. Gaten ligger i French Quarter, eller The Quarter, som er den eldste delen av NO, på slutten av 1800 tallet og utover 1900 tallet var bydelen en lavstatus del av byen, noe som førte til at mange Italienere og Irer som kom til USA flyttet dit, dette førte igjen til at den artistisk bohemen har trukket dit de siste 20 årene (litt som Grünerløkka i Oslo). Og bydelen er nå en av de mest hippe i NO. Vi spiste på en restaurant der, hvor jeg tenkte jeg skulle slå til med å spise alligator, hvilket var godt for så vidt, litt seigt, men godt! Resten av kvelden ble tilbrakt i Bourbon Street og nærliggende Frenchmen Street som er samme type gate bortsett fra at det er her de lokale går ut. Mens USA har ganske strenge alkohollover fascinerer det meg at de i NO var ganske løse. Drinker vi kjøpte en plass kunne vi ta med oss mens vi spaserte nedover gaten, eller inn på andre utesteder (men ikke på strippebarer, fordi der er det gratis inngang, men man må kjøpe noe, ellers kler damen på seg igjen). Vi klarte også å bli kjent med et band som spilte på den ene plassen vi var, de var hyggelige. Damen kalte seg ”Lips”, og hadde ganske store lepper. Jeg turte ikke spørre om det var derfor hun het det.
På lørdag oppdaget jeg til min store glede at det var basseng på hotellet, det var ikke stort, men det var plass til meg i det. Det ble bare et par timer i bassenget, men det var nok til at jeg ble solbrent allikevel. Ikke så ille da. Senere på dagen gikk vi i gatene i New Orleans og så på sights, eller hva man kan kalle sightseeing. Det som fascinerte meg mest var kanskje at uansett om man var i en ordentlig turistbutikk eller i den katolske kirken (man må jo se på kirker når man reiser), så var det et lite tegn som gikk igjen. Det fantes på t-skjorter, flagg, våpenskjold og ellers overalt. Til slutt måtte jeg forhøre meg om hva dette tegnet var og det viser seg at det er en Lilljeblomst, eller en ”Fleur de Lille”. Dette er et symbol som har vært vanlig i New Orleans siden det var fransk. På den tiden var det et symbol på Fransk adel, men nå er det et symbol på New Orleans og på Mardi Gras. Etter orkanen Katrina i 2005 har Lilljeblomsten også blitt et symbol på gjenoppbyggingen. Når vi kjørte inn i NO så vi store områder med sump som fortsatt var helt rasert av orkanen. Det er tydelig at New Orleans innbyggere er ganske bevisste på å gjenoppbygge. På t-skjortene var det helt vanlig å ha tekst som
RE
NEW
ORLEANS
og lignende. Ofte anført sammen med en liljeblomst. Ganske rørende egentlig. På søndag gikk jeg meg en tur for meg selv før de andre sto opp, da fant jeg den plassen som antagligvis er den mest amerikanske jeg har sett noen gang. Om du ser for deg en ”diner” tatt rett ut av en amerikansk film, der det er en lang disk på den ene siden av rommet hvor du kan sitte langs den og på andre siden er det en enkelt rekke med bord, så var det akkurat sånn. Der gikk servitørene med kaffekanner og fylte på(”Would ya’like som more coffee hun’?”), mens klientellet spiste pannekaker, peacan pie, poached eggs og alt annet amerikansk du kan forestille deg. Ganske tøft.
På søndag bar det hjem igjen, vi tok samme ruten gjennom Lafayette, denne gangen med store forventninger til å prøve kreolsk mat, men som mange småbyer i sørstatene var alt stengt og vi endte opp med en hamburger på en bensinstasjon. Den var ganske god. Og billig. Turen hjem ble dessverre alt for lang, da noen™ i bilen klarte å strande oss på en plass kalt Cracker Barrel, som er en blanding av gyngestolbutikk og restaurant. Det var en trist opplevelse og fem dollar jeg aldri får igjen.
Men alt i alt var det en ganske bra helg!
Forrige helg var 13 nordmenn i New Orleans! NOLA! The Crescent City! The Big Easy! Det var en kjøretur på ni timer, hvorav en ble tilbrakt i en liten by kalt Lafayette, som visstnok skulle være en kulinarisk hovedstad i Lousiana. Lafayette er der den legendariske kreolske maten hører hjemme. Der fant vi et lite sted ved veien, som må være det nest mest amerikanske matstedet jeg har sett. Det viste seg at det ikke var kreolsk kjøkken der inne, men mer TexMex (noe som var greit for meg, fordi jeg trives best med landpattedyr på tallerkenen, ikke supper og ting som smaker krabbe, slik som hummer, kreps, krabbe og kongereker).
Jeg likte meg bedre i New Orleans (NO). Der sjekket vi inn på et hotell, og etter å ha kommet over skuffelsen over at 4-mans rom betyr to dobbeltsenger (vi var fire gutter på det rommet nemlig), gikk vi ut og spiste på Bourbon Street, som er den store turistgaten i NO. Gaten ligger i French Quarter, eller The Quarter, som er den eldste delen av NO, på slutten av 1800 tallet og utover 1900 tallet var bydelen en lavstatus del av byen, noe som førte til at mange Italienere og Irer som kom til USA flyttet dit, dette førte igjen til at den artistisk bohemen har trukket dit de siste 20 årene (litt som Grünerløkka i Oslo). Og bydelen er nå en av de mest hippe i NO. Vi spiste på en restaurant der, hvor jeg tenkte jeg skulle slå til med å spise alligator, hvilket var godt for så vidt, litt seigt, men godt! Resten av kvelden ble tilbrakt i Bourbon Street og nærliggende Frenchmen Street som er samme type gate bortsett fra at det er her de lokale går ut. Mens USA har ganske strenge alkohollover fascinerer det meg at de i NO var ganske løse. Drinker vi kjøpte en plass kunne vi ta med oss mens vi spaserte nedover gaten, eller inn på andre utesteder (men ikke på strippebarer, fordi der er det gratis inngang, men man må kjøpe noe, ellers kler damen på seg igjen). Vi klarte også å bli kjent med et band som spilte på den ene plassen vi var, de var hyggelige. Damen kalte seg ”Lips”, og hadde ganske store lepper. Jeg turte ikke spørre om det var derfor hun het det.
På lørdag oppdaget jeg til min store glede at det var basseng på hotellet, det var ikke stort, men det var plass til meg i det. Det ble bare et par timer i bassenget, men det var nok til at jeg ble solbrent allikevel. Ikke så ille da. Senere på dagen gikk vi i gatene i New Orleans og så på sights, eller hva man kan kalle sightseeing. Det som fascinerte meg mest var kanskje at uansett om man var i en ordentlig turistbutikk eller i den katolske kirken (man må jo se på kirker når man reiser), så var det et lite tegn som gikk igjen. Det fantes på t-skjorter, flagg, våpenskjold og ellers overalt. Til slutt måtte jeg forhøre meg om hva dette tegnet var og det viser seg at det er en Lilljeblomst, eller en ”Fleur de Lille”. Dette er et symbol som har vært vanlig i New Orleans siden det var fransk. På den tiden var det et symbol på Fransk adel, men nå er det et symbol på New Orleans og på Mardi Gras. Etter orkanen Katrina i 2005 har Lilljeblomsten også blitt et symbol på gjenoppbyggingen. Når vi kjørte inn i NO så vi store områder med sump som fortsatt var helt rasert av orkanen. Det er tydelig at New Orleans innbyggere er ganske bevisste på å gjenoppbygge. På t-skjortene var det helt vanlig å ha tekst som
RE
NEW
ORLEANS
og lignende. Ofte anført sammen med en liljeblomst. Ganske rørende egentlig. På søndag gikk jeg meg en tur for meg selv før de andre sto opp, da fant jeg den plassen som antagligvis er den mest amerikanske jeg har sett noen gang. Om du ser for deg en ”diner” tatt rett ut av en amerikansk film, der det er en lang disk på den ene siden av rommet hvor du kan sitte langs den og på andre siden er det en enkelt rekke med bord, så var det akkurat sånn. Der gikk servitørene med kaffekanner og fylte på(”Would ya’like som more coffee hun’?”), mens klientellet spiste pannekaker, peacan pie, poached eggs og alt annet amerikansk du kan forestille deg. Ganske tøft.
På søndag bar det hjem igjen, vi tok samme ruten gjennom Lafayette, denne gangen med store forventninger til å prøve kreolsk mat, men som mange småbyer i sørstatene var alt stengt og vi endte opp med en hamburger på en bensinstasjon. Den var ganske god. Og billig. Turen hjem ble dessverre alt for lang, da noen™ i bilen klarte å strande oss på en plass kalt Cracker Barrel, som er en blanding av gyngestolbutikk og restaurant. Det var en trist opplevelse og fem dollar jeg aldri får igjen.
Men alt i alt var det en ganske bra helg!
lørdag 4. juli 2009
4. Juli
I forrige uke dro jeg og Caroline til Austin for å snakke med noen som jobber for Sunrise Ridge der. Hun heter Sara, et interessant menneske som egentlig representerer Austin i et nøtteskall ut i fra hva jeg har forstått. Austin har USAs største konsentrasjon av vegetarianere og innbyggerne er veldig miljøbevisste. Austin sitt slagord er ”Keep Austin Wierd”, og det er utrolig hvor stolte folk er av å bo i der. Det som overrasket meg mest var at innbyggerne her faktisk trives ute, selv om Austin stort sett er litt varmere enn Houston. Uansett, det er vanskelig å forklare. Byen er på størrelse med Oslo i innbygertall, men siden de ikke har noen boligblokker er den mye større i utstrekning. De har 100 utesteder med live musikk hele uka og det er over 2000 live band i byen. De vi hørte da vi var ute var faktisk ganske bra. De sier at musikken i Austin er veldig spesiell, fordi ingen blir oppdaget der, derfor er det ingen av musikerne som prøver å gjøre seg attraktive for platebransjen. Dessuten så ville det vært en slik typisk ting som er sett ned på av Austinerne. De som spiller musikk her er virkelig glad i musikken og mange ofrer alt. I Austin var det veldig mange uteliggere, om det var tilfeldig, om det var fordi Austinerne gir mer til uteliggere eller om det bare er mer synlig i Austin vet jeg ikke. En av disse uteliggerne, som vi dessverre ikke møtte, er visstnok blitt en kultfigur i Austin, man kan kjøpe t-skjorter og postkort med bilde av han i skikkelig Che Guevara stil, og med sitater og det som verre er. Keep Austin Wierd sier jeg bare! Om du skal dra en plass i USA mens du er ung og lovende slik som jeg er, så må det være Austin.
Vi bodde på et ungdomsherberge der, det var veldig fint. Det var en stor gressplen utenfor som førte ned til en elv som går gjennom Austin. Der var det en liten brygge, et bord og noen stoler. Et perfekt sted å ta en øl, eller et glass vin en sen kveld. Det gjorde imidlertid ikke vi, fordi vi fortet oss inn til byen for å se flaggermusene. Ja, du leste riktig. Under en bro, Capitol Bridge, i Austin bor det nemlig 1,5 millioner flaggermus, og på samme tidspunkt hver kveld, akkurat når sola går ned flyr de ut. Først kommer en, etterfulgt av en liten gruppe, etterfulgt av stadig bredere og tettere flokker av flaggermus. Etter noen sekunder er det en svart stripe fra under broen og et langt stykke bortover elven, og en intens lukt av flaggermus brer seg. Etter en fem minutters tid begynner antageligvis de resterende flaggermusene å bli utålmodige, fordi da kommer det flere ”strømmer” fra forskjellige plasser under broen, som samler seg noen meter lenger borte og blir til en enda større svart sky som brer seg langs elva. Etter en 15 minutter begynner det hele å roe seg, men da kunne vi se skyen av flaggermus fortsette sørover langt borte på horisonten. Det var ganske tøft. Forresten så ble også deler av filmen om Batman (Dark Knight) spilt inn i Austin.
Sara, som jeg nevnte tidligere, var virkelig Austin i menneskeform. Hun var mekanisk ingeniør, av den ene og alene grunn at hun syntes det var for få jenter som var det. Hun ville egentlig bli journalist. Hun hadde takket nei til toppjobber i de store oljefirmaene fordi hun ikke ville flytte fra Austin og fordi hun var en ivrig tilhenger av å redde miljøet. Derfor hadde hun kontakten Norman, sjefen min, og bedt om å få jobbe for han, og slik ble det. Vi delte en mugge med margaritaer med henne, det vil si jeg kjørte, så Caroline og Sara delte en mugge. Eller det vil si Caroline likte ikke margaritaene så hun drakk to for å være høflig. Da vi skulle dra spurte jeg Sara om hun var sikker på at hun kunne kjøre, men det var vist det dummeste spørsmålet hun hadde fått hele dagen, skulle jeg dømme ut i fra ansiktsutrykket. Det er nemlig helt vanlig å kjøre i fylla her. Promillegrensa er egentlig 0,8, men politiet har ikke lov å stoppe deg på misstanke, det er nemlig å forstyrre privatlivets fred. Så om du vingler og styrer må politiet følge etter deg til du gjør noe dumt, som å kjøre på rødt, eller hoppe over et stoppskilt, og så kan de stoppe deg.
Det er et vilt land!
Vi bodde på et ungdomsherberge der, det var veldig fint. Det var en stor gressplen utenfor som førte ned til en elv som går gjennom Austin. Der var det en liten brygge, et bord og noen stoler. Et perfekt sted å ta en øl, eller et glass vin en sen kveld. Det gjorde imidlertid ikke vi, fordi vi fortet oss inn til byen for å se flaggermusene. Ja, du leste riktig. Under en bro, Capitol Bridge, i Austin bor det nemlig 1,5 millioner flaggermus, og på samme tidspunkt hver kveld, akkurat når sola går ned flyr de ut. Først kommer en, etterfulgt av en liten gruppe, etterfulgt av stadig bredere og tettere flokker av flaggermus. Etter noen sekunder er det en svart stripe fra under broen og et langt stykke bortover elven, og en intens lukt av flaggermus brer seg. Etter en fem minutters tid begynner antageligvis de resterende flaggermusene å bli utålmodige, fordi da kommer det flere ”strømmer” fra forskjellige plasser under broen, som samler seg noen meter lenger borte og blir til en enda større svart sky som brer seg langs elva. Etter en 15 minutter begynner det hele å roe seg, men da kunne vi se skyen av flaggermus fortsette sørover langt borte på horisonten. Det var ganske tøft. Forresten så ble også deler av filmen om Batman (Dark Knight) spilt inn i Austin.
Sara, som jeg nevnte tidligere, var virkelig Austin i menneskeform. Hun var mekanisk ingeniør, av den ene og alene grunn at hun syntes det var for få jenter som var det. Hun ville egentlig bli journalist. Hun hadde takket nei til toppjobber i de store oljefirmaene fordi hun ikke ville flytte fra Austin og fordi hun var en ivrig tilhenger av å redde miljøet. Derfor hadde hun kontakten Norman, sjefen min, og bedt om å få jobbe for han, og slik ble det. Vi delte en mugge med margaritaer med henne, det vil si jeg kjørte, så Caroline og Sara delte en mugge. Eller det vil si Caroline likte ikke margaritaene så hun drakk to for å være høflig. Da vi skulle dra spurte jeg Sara om hun var sikker på at hun kunne kjøre, men det var vist det dummeste spørsmålet hun hadde fått hele dagen, skulle jeg dømme ut i fra ansiktsutrykket. Det er nemlig helt vanlig å kjøre i fylla her. Promillegrensa er egentlig 0,8, men politiet har ikke lov å stoppe deg på misstanke, det er nemlig å forstyrre privatlivets fred. Så om du vingler og styrer må politiet følge etter deg til du gjør noe dumt, som å kjøre på rødt, eller hoppe over et stoppskilt, og så kan de stoppe deg.
Det er et vilt land!
mandag 22. juni 2009
Hva gjør firmaet jeg jobber i lurer du?
Sjekk intervju med sjefen sjøl:
http://www.thebusinessmakers.com/episodes/shows/2008/march/episode-145/webxtra-norman-whitton.html
http://www.thebusinessmakers.com/episodes/shows/2008/march/episode-145/webxtra-norman-whitton.html
22. Juni
Når vi først kom til Houston lurte vi på hvorfor de var så bleke her, de har jo sol hele året. Så som dere skjønner er det fortsatt varmt i Houston, de fleste vil kanskje si for varmt, i dag er circa 35 grader og stekende sol. I sola er det alt for varmt å være, og det er vel nettopp derfor Houstonionerne (de infødte her kalles det) er så bleke, de holder seg rett og slett inne der det er air-condition. I går lærte jeg at befolkningen i Texas doblet seg i tiåret etter at aircondition ble såpass billig at alle kunne kjøpe det.
Vi begynner å bli godt kjent i Houston nå, men som jeg kanskje nevnte tidligere er Houston enormt, i selve byen bor det 2,6 millioner, men i "Greater Houston Metropolitan Area", som inkluderer forstader og småbyer rundt Houston bor det 5,6 million (og det har kommet ca 900 000 ekstra de siste 10 årene, de fleste fra Mexico). Så når jeg sier at vi begynner å bli godt kjent så mener jeg riktig nok i nærområdet der vi bor, som er ikke langt unna Mid-Town (som ikke er midt i byen, for der ligger Downtown).
I forrige uke har jeg opplevd litt av hvert. På onsdag var vi på Hooters, det var litt skuffende, slik jeg hadde forstått det skulle det være strippebar med matservering. Litt bekymret for å få nakne damer i maten (eller mat på de nakne damene) var jeg, men dro med godt mot allikevel. Det viste seg da at det ikke var noen nakne damer der i det hele tatt, og maten var heller middelmådig. Hooters har nemlig endret konsept til å være familie resturant, vi skulle kanskje luktet lunta når det var et stort skilt utenfor som erklærte at "Kids eat for free all Tuesday", men så fikk vi nå prøvd det også.
På Torsdag var vi på Bingo i en losje et stykke fra der vi bor (men fortsatt midt i byen). Det var overraskende morro. Det var en del amerikanske ingeniører som inviterte oss, de jobbet for diverse oljerelaterte firmaer her i Houston og kjente mange nordmenn. Det var veldig interessant, bingo i USA er ganske annerledes enn i Norge. For det første finner du folk av alle farger, aldre og livsstiler på bingo her. Fra 90 år gamle damer med fire brett forann seg (og det er seks spill på hvert brett) og det er Mexicanske familier som prøver å integrere seg med de lokale. På bingoen selger de mugger med øl til $6 stk, noe som er billig til og med her. Så går det en del 8 - 14 åringer å rydder bort tomme mugger. Vi lærte også (ja, på den smertefulle måten) at det finnes noe som heter "novelty games", når 500 mennesker har 6 brett hver blir det veldig fort bingo ser du, derfor spilles annet hvert spill som såkalt novelty game, da skal man få et spesielt mønster f.eks annenhver eller et kryss eller hele brettet. Det var da circa 12 Nordmen i et hjørne som ikke helt forsto dette, så når en av oss fikk bingo (endelig) så var det vill jubel i det tidligere nevnte hjørnet, men det ble fort avklart at det ikke var Bingo og et sukk av lettelse spredde seg gjennom salen. Når O-69 ropes opp er det alltid jubel - jeg vet ikke hvorfor, men oppleseren mener det har med intelligens og modenhet å gjøre..
På Fredag var vi i Sjømannskirka, de arrangerer middag hver fredag, men ligger 45 minutter unna (uten trafikk), så vi drar nok ikke dit noen mange ganger. Dog det koster 4 kroner per liter med bensin, er det slitsomt å kjøre her på grunn av køene. Vi var 17 som møtte opp, og vi var vel ca 20 - 23 til sammen inkludert de to som jobbet der. Selv om det var dårlig oppmøte var det store lokaler, med svømmebasseng bak og fotball bane. Hun som jobbet der var veldig stolt av at de hadde vært nærmere 2000 der på 17. Mai. det bor nemlig 5000 Nordmen i Houston, så vi er godt representert. En liten funfact er at siden de som jobber på Sjømanskirken er her på religiøst visum får de bare bli her i fem år. Dette ble strammet inn etter 11 September. Akkurat hva rasjonalen er vet jeg ikke, om det er at fem år er akkurat den tiden det tar for Norske prester i utlandet å bli terrorist eller om det er at om du ikke har fått det til da kan du bare dra hjem vet jeg ikke, men fem år er i alle tilfelle den tiden de får.
Før jeg dro hadde jeg en del fordommer mot Amerikanerne, kanskje spesielt mot de her i Texas. Det viser seg at de fleste av de stemmer faktisk ikke. Av de jeg har møtt virker de veldig reflekterte, de vet hvor Norge ligger og at hovedstaden er Oslo og så videre. Men så møter vel vi kanskje ikke tilfeldige Amerikanere heller. Noen mener derimot de har fått bekreftet fordommene sine, det er ei her som er veldig misfornøyd med sjefen sin for han er hardbarka republikaner. At de fattige ikke får dekt helseutgifter er bra, det er bare naturlig utvalg mener han, samt at Obama har skylden for den øknonomiske krisen. En av oss dro på en forsamling for demokratene for å høre Nancy Pelosi snakke. Utenfor sto det amerikanere å ropte "Shame on you!" og "your parnets will cry themselves to sleep tonight". Dette illusterer hvor viktig politikk er her. Politikk, er vi blitt fortalt, er et ikke-tema, for alle amerikanere har et synspunkt, og det står de for og kjemper til døden for. Så man skal vistnok aldri spørre en amerikaner hva de mener om politikk med mindre man er klar for å sitte lenge.
En annen fordom jeg hadde var de hattene de har her "cowboy"-hatten. Som de fleste nordmenn var jeg rimelig sikker på at dette var pynt, men det viser seg da at den har praktiske applikasjoner også. Etter å ha tilbrakt en dag på en "water treatment facility" (på norsk blir det kloakk anlegg) i Auston forrige fredag i enda mer stekende sol og varme enn hva det er her var det lite jeg ønsket meg mer enn en slik hatt. Solen står nemlig midt på himmelen her i ganske mange timer og på den tiden rekker du å bli ganske varm, det skal jeg love dere. Caroline glemte å smøre seg med solkrem (vi brukte faktor 50) på en liten flekk på skuldren og den var selvlysende i tre dager etterpå.
I går så jeg hai, på et "akvarium" her. Vi trodde det var som akvariet i Bergen, men saken er at det var en fornøyelsespark. Bummer. Så vi kjørte i 30 minutter, parkerte for $6, sto i kø i 15 minutter for å få en billett til $6, sto i kø i 30 minutter for å komme på et tog, kjørte i 10 minutter med en fortelle som snakket om hai, så hai i 2 minutter, kjørte tog i 5 minutter før vi fikk gå av og kjørte hjem i 30 minutter igjen. Men jeg fikk da sett hai i det minste.
Vi begynner å bli godt kjent i Houston nå, men som jeg kanskje nevnte tidligere er Houston enormt, i selve byen bor det 2,6 millioner, men i "Greater Houston Metropolitan Area", som inkluderer forstader og småbyer rundt Houston bor det 5,6 million (og det har kommet ca 900 000 ekstra de siste 10 årene, de fleste fra Mexico). Så når jeg sier at vi begynner å bli godt kjent så mener jeg riktig nok i nærområdet der vi bor, som er ikke langt unna Mid-Town (som ikke er midt i byen, for der ligger Downtown).
I forrige uke har jeg opplevd litt av hvert. På onsdag var vi på Hooters, det var litt skuffende, slik jeg hadde forstått det skulle det være strippebar med matservering. Litt bekymret for å få nakne damer i maten (eller mat på de nakne damene) var jeg, men dro med godt mot allikevel. Det viste seg da at det ikke var noen nakne damer der i det hele tatt, og maten var heller middelmådig. Hooters har nemlig endret konsept til å være familie resturant, vi skulle kanskje luktet lunta når det var et stort skilt utenfor som erklærte at "Kids eat for free all Tuesday", men så fikk vi nå prøvd det også.
På Torsdag var vi på Bingo i en losje et stykke fra der vi bor (men fortsatt midt i byen). Det var overraskende morro. Det var en del amerikanske ingeniører som inviterte oss, de jobbet for diverse oljerelaterte firmaer her i Houston og kjente mange nordmenn. Det var veldig interessant, bingo i USA er ganske annerledes enn i Norge. For det første finner du folk av alle farger, aldre og livsstiler på bingo her. Fra 90 år gamle damer med fire brett forann seg (og det er seks spill på hvert brett) og det er Mexicanske familier som prøver å integrere seg med de lokale. På bingoen selger de mugger med øl til $6 stk, noe som er billig til og med her. Så går det en del 8 - 14 åringer å rydder bort tomme mugger. Vi lærte også (ja, på den smertefulle måten) at det finnes noe som heter "novelty games", når 500 mennesker har 6 brett hver blir det veldig fort bingo ser du, derfor spilles annet hvert spill som såkalt novelty game, da skal man få et spesielt mønster f.eks annenhver eller et kryss eller hele brettet. Det var da circa 12 Nordmen i et hjørne som ikke helt forsto dette, så når en av oss fikk bingo (endelig) så var det vill jubel i det tidligere nevnte hjørnet, men det ble fort avklart at det ikke var Bingo og et sukk av lettelse spredde seg gjennom salen. Når O-69 ropes opp er det alltid jubel - jeg vet ikke hvorfor, men oppleseren mener det har med intelligens og modenhet å gjøre..
På Fredag var vi i Sjømannskirka, de arrangerer middag hver fredag, men ligger 45 minutter unna (uten trafikk), så vi drar nok ikke dit noen mange ganger. Dog det koster 4 kroner per liter med bensin, er det slitsomt å kjøre her på grunn av køene. Vi var 17 som møtte opp, og vi var vel ca 20 - 23 til sammen inkludert de to som jobbet der. Selv om det var dårlig oppmøte var det store lokaler, med svømmebasseng bak og fotball bane. Hun som jobbet der var veldig stolt av at de hadde vært nærmere 2000 der på 17. Mai. det bor nemlig 5000 Nordmen i Houston, så vi er godt representert. En liten funfact er at siden de som jobber på Sjømanskirken er her på religiøst visum får de bare bli her i fem år. Dette ble strammet inn etter 11 September. Akkurat hva rasjonalen er vet jeg ikke, om det er at fem år er akkurat den tiden det tar for Norske prester i utlandet å bli terrorist eller om det er at om du ikke har fått det til da kan du bare dra hjem vet jeg ikke, men fem år er i alle tilfelle den tiden de får.
Før jeg dro hadde jeg en del fordommer mot Amerikanerne, kanskje spesielt mot de her i Texas. Det viser seg at de fleste av de stemmer faktisk ikke. Av de jeg har møtt virker de veldig reflekterte, de vet hvor Norge ligger og at hovedstaden er Oslo og så videre. Men så møter vel vi kanskje ikke tilfeldige Amerikanere heller. Noen mener derimot de har fått bekreftet fordommene sine, det er ei her som er veldig misfornøyd med sjefen sin for han er hardbarka republikaner. At de fattige ikke får dekt helseutgifter er bra, det er bare naturlig utvalg mener han, samt at Obama har skylden for den øknonomiske krisen. En av oss dro på en forsamling for demokratene for å høre Nancy Pelosi snakke. Utenfor sto det amerikanere å ropte "Shame on you!" og "your parnets will cry themselves to sleep tonight". Dette illusterer hvor viktig politikk er her. Politikk, er vi blitt fortalt, er et ikke-tema, for alle amerikanere har et synspunkt, og det står de for og kjemper til døden for. Så man skal vistnok aldri spørre en amerikaner hva de mener om politikk med mindre man er klar for å sitte lenge.
En annen fordom jeg hadde var de hattene de har her "cowboy"-hatten. Som de fleste nordmenn var jeg rimelig sikker på at dette var pynt, men det viser seg da at den har praktiske applikasjoner også. Etter å ha tilbrakt en dag på en "water treatment facility" (på norsk blir det kloakk anlegg) i Auston forrige fredag i enda mer stekende sol og varme enn hva det er her var det lite jeg ønsket meg mer enn en slik hatt. Solen står nemlig midt på himmelen her i ganske mange timer og på den tiden rekker du å bli ganske varm, det skal jeg love dere. Caroline glemte å smøre seg med solkrem (vi brukte faktor 50) på en liten flekk på skuldren og den var selvlysende i tre dager etterpå.
I går så jeg hai, på et "akvarium" her. Vi trodde det var som akvariet i Bergen, men saken er at det var en fornøyelsespark. Bummer. Så vi kjørte i 30 minutter, parkerte for $6, sto i kø i 15 minutter for å få en billett til $6, sto i kø i 30 minutter for å komme på et tog, kjørte i 10 minutter med en fortelle som snakket om hai, så hai i 2 minutter, kjørte tog i 5 minutter før vi fikk gå av og kjørte hjem i 30 minutter igjen. Men jeg fikk da sett hai i det minste.
9. Juni
Da er jeg tilbake fra første dag jobb. Jeg jobber i et skikkelig oppstartsfirma, og da mener jeg skikkelig! Firmaet heter Sunrise Ridge Algae, Inc og jobber meg å kommerisaliserer alger til varierende bruk. Alger kan vistnok brukes til alt fra å redusere CO2-utslipp fra sementproduksjon til å fore kuer. Vi skal jobbe med å se på om det lønner seg å starte to nye prosjekter. Han som har startet firmaet har jobbet i mange år i de store oljeselskapene, og har samlet et ganske rått team. En er phd fra Stanford, han jobber med teknologien, en annen har jobbet i Conoco Phillips og er egentlig pensjonert. Han er vistnok litt av en legende og er "kjent" for å ha forhandlet 50 milliARDER-avtalen med Argentina en gang i tiden.
Jeg jobber sammen med en jente som studerer psykologi på UiO, hun heter Caroline. Vi er ganske sikre på at det blir ekstremt hardt å jobbe for Norman Whitton (Grunderen), men vi vil nok lære veldig mye av noen som har veldig bra peiling. Han gjorde det klart i dag at han forventer at vi jobber i alle fall 60 timer i uken, jeg vet ikke hvordan det forener seg med studiene her, som forsåvidt også virker å være tidkrevende. Rice er klassifisert som "new ivy league" og det er tydelig at Texanerne blir veldig imponert når vi forteller at vi studerer på Rice. Rice t-skjorten som er veldig populær her erklærer at "I might have classes on Fridays, but at least I'm not in the B-School", hvilket sier noe om hvor stolte de er over skolen sin.
I dag har vi som sagt hatt første dag på jobb, der vi møtte Norman og kona, som jeg ikke husker hva het i farta. Hun var stolt over å være tredje generasjons innvandrer fra Norge, og kunne med stolt stemme erklære at hun var veldig glad i lutefisk (selv om mannen hummret for seg selv når hun fortalte det). Amerikanerne virker å være veldig opptatt av nettverksbygging på en helt annen måte enn vi er. I dag var vi ute å spiste lunch med mannen først og middag med begge senere på kvelden. Dette er vi blitt fortalt at er veldig viktig for amerikanerne når de blir kjent. Det var veldig hyggelig. Normann låner oss en bil, slik at vi kan komme rundt i Houston og USA ellers. Uten bil er du hjelpesløs her. Selv om vi bor midt i byen er det en halv time å gå til nærmeste pub eller klesbutikk og nærmeste matvare er langt utenfor gåavstand. Temperaturen har ligget på en 30 + grader de siste dagene, men dette er en kjølig tid blir vi fortalt. Så gåing er ikke vanlig. Når vi har gått litt rundt campus ser de rart på oss fra bilene sine, det er tydelig at vi ikke hører hjemme her!
Norman har oppfordret oss til å dra til New Orleans og gitt oss lange og tydelige direksjoner om hvor vi ikke bør dra når vi er der, så jeg håper vi får tatt turen dit og mange andre plasser mens vi er her. Vi har dyrepark som nabo og museumsdistriktet er veldig nærme (målt i amerikansk avstand som som sagt innebærer konseptet bil).
Jeg jobber sammen med en jente som studerer psykologi på UiO, hun heter Caroline. Vi er ganske sikre på at det blir ekstremt hardt å jobbe for Norman Whitton (Grunderen), men vi vil nok lære veldig mye av noen som har veldig bra peiling. Han gjorde det klart i dag at han forventer at vi jobber i alle fall 60 timer i uken, jeg vet ikke hvordan det forener seg med studiene her, som forsåvidt også virker å være tidkrevende. Rice er klassifisert som "new ivy league" og det er tydelig at Texanerne blir veldig imponert når vi forteller at vi studerer på Rice. Rice t-skjorten som er veldig populær her erklærer at "I might have classes on Fridays, but at least I'm not in the B-School", hvilket sier noe om hvor stolte de er over skolen sin.
I dag har vi som sagt hatt første dag på jobb, der vi møtte Norman og kona, som jeg ikke husker hva het i farta. Hun var stolt over å være tredje generasjons innvandrer fra Norge, og kunne med stolt stemme erklære at hun var veldig glad i lutefisk (selv om mannen hummret for seg selv når hun fortalte det). Amerikanerne virker å være veldig opptatt av nettverksbygging på en helt annen måte enn vi er. I dag var vi ute å spiste lunch med mannen først og middag med begge senere på kvelden. Dette er vi blitt fortalt at er veldig viktig for amerikanerne når de blir kjent. Det var veldig hyggelig. Normann låner oss en bil, slik at vi kan komme rundt i Houston og USA ellers. Uten bil er du hjelpesløs her. Selv om vi bor midt i byen er det en halv time å gå til nærmeste pub eller klesbutikk og nærmeste matvare er langt utenfor gåavstand. Temperaturen har ligget på en 30 + grader de siste dagene, men dette er en kjølig tid blir vi fortalt. Så gåing er ikke vanlig. Når vi har gått litt rundt campus ser de rart på oss fra bilene sine, det er tydelig at vi ikke hører hjemme her!
Norman har oppfordret oss til å dra til New Orleans og gitt oss lange og tydelige direksjoner om hvor vi ikke bør dra når vi er der, så jeg håper vi får tatt turen dit og mange andre plasser mens vi er her. Vi har dyrepark som nabo og museumsdistriktet er veldig nærme (målt i amerikansk avstand som som sagt innebærer konseptet bil).
7 Juni
Da har jeg "flyttet inn" her på campus på Rice University. Det er veldig lav kvalitet både på rom og fasiliteter inne her. Ute er det derimot veldig fint og vakre bygninger etc. I dag har jeg vært på et stort kjøpesenter, det største jeg har sett noen gang. Jeg har kjøpt meg flip-flop sandaler og et amerikansk telefonnummer. Så om dere må få kontakt med meg fort er jeg å finne på 001 832 738 596. Nå skal vi spise middag hele gjengen siden alle er kommet!
Abonner på:
Innlegg (Atom)